Fredrikstad på pallen

 Publisert i Fredrikstad Blad juni 2017

Foto: House of Ikigai

Fredrikstad har blitt en by folk snur seg etter!  Østfoldbyer er ikke vant til slikt.  Vi har stått lavmælt og beskjedent i skyggen av Oslo og resten av 5-på-topp, som sjettemann uten pallplass sammen med resten av røkla.

Brått ble vi revet ut av skyggen og løftet opp på pallen som ”Norges mest attraktive by 2017”. Lett rødmende, på østfoldsk vis, lurer vi litt på hva som egentlig skjedde. Vi er fortsatt litt svimle etter NRK Anno´s massive profilering av byen.

Det ligger mye god drahjelp i å ligge under. Sakte, sikkert og utrettelig har Fredrikstad jobbet seg opp og frem, på mange plan. Det er mange som har bidratt, med ulik agenda, verktøy og vinkling.  Godt hjulpet av verdens vakreste byferger, et utviklingsvillig næringsliv, eventyrlig dekning på NRK og et byjubileum. Men jeg våger å påstå at dette kun er noe av forklaringen.

Når Fredrikstad nå tar steget ut i sola og blunker litt mot lyset så vet vi at vi tåler det. Vi sprekker ikke. Vi er hel ved! Det røde og det hvite går helt inn til kjernen. Deler du Fredrikstad i to er det rødt og hvitt hele veien. Rødt for kjærlighet til byen og hvitt for ren vilje.  Vi står støtt, og tar i mot folk med en lun replikk og et skjevt smil.

Vi behøver ikke et byjubileum eller en pris for å bygge stolthet og byidentitet. Den går allerede inn til margen. Men vi synes det er stor stas med anerkjennelse og synlighet utenfor byens grenser. Fredrikstad, som den største byen i Østfold, havner stadig i storebror-fella. Den største i flokken må ofte vike for de mindre når goder og fyrtårn skal plasseres. Det er derfor veldig godt å bli sett utenfor fylkesgrensa, der rollene er motsatt.

Oppmerksomheten har en verdi som kan løses inn i mange typer valuta; omdømme, nye etableringer, nye innbyggere og besøk. Alt henger sammen med alt. En tiltrekkende by sjarmerer ikke bare de besøkende, men også de som søker et sted å jobbe, studere og leve.

Det er ikke lett å si når byen tok skjeen i en annen hånd. Kanskje var det når byen snudde seg mot elven. Eller til og med; når FMV blåste i fløyta for siste gang. Når en port stenges åpnes en ny. Det dannes godt mulighetsrom for endring når en by må skifte fokus. Fredrikstad har erstattet verkstedgulvet med scenegulv, skoler, bo- og byrom.

Gamlebyen har tatt steget fra garnisonsby til handelsby og historie- og kulturarena, med tretten årlige festivaler innenfor vollene. Gamlebyen hadde sin industrielle storhetstid på 60-tallet, da PLUS skulle ”frembringe og foredle modeller og mønstre for håndverk, industri og kunstindustri”. Gründer Per Tanum var forut for sin tid. Etter en dupp tilbake i glemselen er Gamlebyen nå en av byens viktigste kultur- og næringsarenaer. Det bygges ikke nytt, men bydelen utvikles innenfra med nye næringer og opplevelser. Gamle tradisjoner blir som nye, for de som husker hvordan det var og for de yngre som lærer byen å kjenne gjennom gammel kunnskap.

Byens mange stemninger, epoker og årstider gir stadig nye bilder. En tur med byferga er som å sitte inne i et cinemascope der bilder fra flere århundrer passerer utenfor linsen. Plankeadel, skuter, møllehjul, festning, verkstedkraner og den nye byen på den samme filmen. Sømløst og samtidig. Der vi var, der vi er og dit vi skal.

Fredrikstad er både liten nok og stor nok. Til å være urban og nær, livlig og stille. Vanskelig å gå seg vill i, men for stor til å kjede seg i.

En kommune med fokus på miljø og innovasjon har gitt byen et nytt drivhjul. Der vi tidligere sto bakerst i rommet og så at byer og regioner kastet seg over nye trender er vi nå i front, på podiet. Vi blir lyttet til. Delegasjoner kommer til oss for å lære om byutvikling, infrastruktur, innovasjon og revitalisering av historie og tradisjoner.

Det er stas å bli satt pris på, men en medalje har som kjent en bakside. For Fredrikstad kan det være vår beskjedenhet.

La oss nå ikke rødme oss gjennom året, men ta pallen fullt og helt – og dele den raust med alle som bygger byen.