Den gang verden satt fast i veggen

Maya 2 år

Verden hadde én vei inn i huset, og den sto på mahognyseksjonen til bestemor. Standsmessig plassert på en heklet brikke. Ved siden av lå telefonlista. Den var av metall, med en knapp til å trykke på, og evig oppslått på Å for Åse Martha, bestemors lillesøster i Sverige. Samtalene over grensa var eviglange, og for meg totalt meningsløse. Jeg tilbrakte timer på vent bak stuedøra, på det magiske øyeblikket da røret klikket tilbake på plass og verden var åpen for andre.

”Jeg ringer deg i morgen”. For en grusom beskjed å få når man er fjorten og forelsket, og bestemor okkuperer linja hele dagen. Det var ulidelig. Dersom han ringte og fikk opptattsignal så ringte han sikkert ikke igjen.

Det var et sikrere kort å gi bort nummeret til telefonkiosken på Kloppa. Den oransje minisykkelen gikk ikke veldig fort, og når det regnet og blåste motvind så tok det sin tid fra Holm, men der var i hvert fall ikke bestemor. Hverken til å telle skritt eller å lytte på samtalen. Det var mange som hang på Kloppafjellet. Kontaktløst forvist fra stueseksjonene. Kontakten med verden var de voksnes domene. Samtidig så var det en frihet i det. Vi hadde ikke verden i lomma, men oppsøkte den når vi trengte den. Vi kunne velge å ikke bli funnet. Ikke visste vi at det var en frihet som skulle ta slutt.

Vi måtte komme hjem til middag. Og vi måtte gjøre lekser. Forøvrig var tiden en åpen bok som vi skrev på egenhånd. Ingen visste hvor vi var, og ingen fikk panikk – før vi lot være å komme hjem til middag. Da sto ikke verden til påske. Bestefar kastet seg på sykkelen. Bestemor ringe opp til Gudrun, ned til Gunda og ut til Marit. Har du sett ungene? Da var det ingen nåde. Det ene kontrollpunktet på dagen, da varm mat sto på bordet, var hellig og uoverskridelig.

Verre ble det da kontrollpunktet flyttet seg til siste bussen hjem fra Fredrikstad. Bestemor satt i stuevinduet og speidet. Visste akkurat når den kom, og så hvem som satt på. Så fort jeg kom inn døra så sto hun klar i gangen. ”Jeg så deg ikke på bussen...?” Det var et fåfengt forsøk å få gutter med bil til å kjøre rundt hele Torsnes og slippe meg av akkurat når bussen kom.

Torsnes var trygt, og trangt. Fredrikstad var storby og full av muligheter. Jeg snudde ryggen til bygda, og så meg ikke tilbake på en lang stund. Før behovet for å overføre verdier til neste generasjon kom sigende, uten at jeg gjenkjente det med det samme. Lage brun saus fra bunnen av. Ha poteter i hagen. Samle alle til middag.

Ungene ble store og flyttet ut. Vi snakkes ikke hver dag, men jeg vet at de kommer til middag når de er hjemme. Check. Overført!