Jul i Holm

Jul i Holm

Klokkene i Holm hadde ringt julen inn. Det var stille ute i veien. Bestemor hadde ribba i ovnen. Jeg hadde hjulpet til med å skrelle poteter og hadde fått røre i sausen. Lukta begynte å sive ut i kjøkkenet.

Jeg sto med nesa mot ruta i kjøkkenvinduet og tittet ut. Snøen lå som et hvitt varmeteppe over hagen. I karmen sto det sprukne askebegeret med pipa til bestefar. Og den halve koppen vi hadde kjøpt til bestemor i Danmark, med teksten «Du sa en halv kopp». Jeg håpet så inderlig at jeg skulle se Bambi nederst i hagen. Og Stampe som kom hoppende bak. Julaften var jo magisk, jeg hadde ikke blitt forundret om det skjedde.

Klokka i stua slo tre slag. Endelig kunne vi skru på TV. «Kalle Anka och hans vänner önskar God Jul» på Sveriges Television. Da Benjamin Syrsa sang “From all of us to all of you” ved foten av stearinlyset – da var det jul. Vi frydet oss like mye hvert år av Pluto som jaget Piff og Puff rundt i juletreet, til det var helt rasert. «Det är ju ändå jul», sa Musse Pigg.

To dunk på trappa. Lyden av støvlene til bestefar som slo snøen av. Det var alltid to, ett med hver støvel. Jernbeslaget på støveltuppen ga en metallisk lyd mot granitten. Et tungt steg. Døra åpnet seg med et knirk. To tørk på matta innenfor. En svak ringling i sauebjella som hang på innsiden. En eim av pipetobakk. Så ble det stille. Helt stille. Lenge.

Et kvarter senere hørtes de samme to dunkene. Døra, matta, bjella. Døra som åpnet seg. Et mørkt mor´n i gangen. Lukten av pipetobakk. Vi sprang ut i gangen. Der sto bestefar, dekket av snø og med et stort knippe ved i favnen.

«Jeg hørte deg i sted, bestefar. Du kom hjem for et kvarter siden.» «Jasså, du. Gjorde jeg det», sa bestefar. «Det er vel som det pleier det.»

Og slik var det. Vi hørte alltid lyden av bestefar før han kom hjem. Vi visste at det het vardøger, og at det var helt naturlig. «Det er bestefars gode følgeånd som går foran og gir oss beskjed» sa bestemor. «Slik at jeg rekker å sette på potetene.»

Etter julemiddagen skulle bestefar hvile. Det kriblet i kroppen. Det eneste vi kunne tenke på var julenissen. Vi visste at han aldri kom før bestefar hadde hvilt. Og gått ut etter ved. Vi måtte pent vente. Bestemor satt i gyngestolen og hekla. De eneste lydene i stua var bestefar som snorka, heklepinnene som klirra og sprakingen fra den svarte vedovnen i hjørnet. Endelig reiste bestefar seg og gikk ut. «Håper ikke nissen kommer mens jeg er ute da», sa han. «Dere får hilse om jeg ikke ser ham.»

Noen minutter senere hørte vi to dunk på trappa. Og en svak ringling i sauebjella. Så ble det stille en lang stund. Før det gjentok seg. «Er det noen snille barn her?» ropte det fra gangen. Og inn kom julenissen.

Da skjønte jeg det. Det var julenissen som var bestefars gode følgeånd.