Kultur er det stoffet som opplevelser er vevd av

Det er ikke lett å bedrive by når utfordringene synes større enn mulighetene.

Byen må regnes hjem. Det må prioriteres hardt, og vondt skal vondt fordrive. Når kassa er tom så er det toppen av kaka som må bort. Det må skjæres til beinet, slik at kun det nødvendige ligger igjen på fatet.

Når skillingen skal brukes både foran og bak og tiden og pengene renner raskere enn Glomma i vårflommen så regnes byen bort. Til slutt så mister den seg selv av syne.

Kultur er det stoffet som opplevelser er vevd av. Det er noe vi bærer med oss. Musikken som gir oss gåsehud og teateret som gir oss et pusterom fra virkeligheten. Eller et blikk inn i en annen verden. I tøffe tider er det kultur det som gir dagen farge.

Kultur er den røde tråden som spinner historien vår fra en generasjon til den neste. Den er en naturlig del av livet. Kultur markerer livsfaser, i livet og ut av det. Det er ikke mulig å tenke seg livet uten. Det er kanskje derfor vi tror at kulturlivet er der, uansett. Og det er kanskje derfor vi ikke springer til barrikadene for å forsvare det når det trues.

Byen har allerede en plan for sitt kulturliv. Vi vet hvordan det bør satses og legges til rette for at kulturlivet skal kunne vokse. Vi vet at det må satses på profesjonelle miljøer, for å tiltrekke oss kompetanse og arbeidskraft. Allikevel så velger vi å legge planen i skuffen, i påvente av bedre tider - men det finnes ingen pauseknapp for motivasjon og skaperkraft.

Likeså kan vi ikke forvente at de frivillige som gir byen av sin tid, er der når vi åpner skuffen igjen. De behøver noe å være frivillig for. Frivilligheten er ikke en fornybar ressurs, de er en gave til kulturlivet. De rykker ut når festivalene og forestillingene behøver dem. De er ikke en skapende kraft i seg selv. Når vi struper kulturlivet så tar vi også vekk grunnlaget for alle de frivillige timene som skjenkes oss hvert år.

For å fylle byens scener og nye og eksisterende kvadratmetere behøver byen et jevnt tilsig av både besøkende og nye borgere, men da må vi også anerkjenne verdien av alt som gjør byen til den beste utgaven av seg selv.

Tom krybbe fostrer hastverk.

Vi vanner der det brenner mest, og det er lett – og forståelig – å prioritere det som er mest nødvendig. Kortsiktige løsninger kan høste applaus, og konsekvensen treffer ikke før i neste periode. Det kan til og med ligge gode hensikter til grunn, og en plan om å gjøre det rett igjen. Det er fristende å rettferdiggjøre en ryddesjau med å skylde på andres rot. Det er lett å bli revet med i nedrivingen, og lukke øynene for kostnadene med å bygge nytt.

Midt inne i orkanen er det et stille rom. Noen ganger er det lurt å gå inn der, lukke døren og tenke seg om en gang til. Beslutninger som påvirker folks liv og virke bør gjøres i fellesskap, tuftet på kunnskap og dialog.

Byens kulturliv er allerede skjørt, etter en lang tørke med en meter i mellom oss, og en lang vei tilbake. Som så vidt er påbegynt. Det er ikke kutt i tilskudd som svir mest. Verre enn å ikke bli godtgjort er å ikke bli forstått. Og sett. Når verdien av det om skapes ikke blir anerkjent, selv om den kan dokumenteres i både i tall og omdømme. Kulturfolk er en seig gjeng, men ta dem aldri for gitt. Stolthet slår sprekker når livremma strammes så hardt at det blir vanskelig å puste.

En by må ha noe å leve av. Men like viktig, vi må ha noe å leve for.