Salve ved årets slutt

Overgangen fra et år til det neste er symboltungt. Det markerer en sluttstrek for alt vi ville gjort annerledes, og en mulighet for å starte på nytt. Vi har fylt året fra kjøl til mast. Alt som er gjort, er gjort. Og uten rettetast.

Det ble det første hele året preget av blått der det før var rødt, og det året da de rødhvite tok bøtta fra de blåhvite. Seier smaker godt, men det har også en pris.

Det krever sine menn og kvinner å gå fra opposisjon til posisjon. Der det før ga energi og samhold på veien mot målet, snur speilet og pallen krever ansvar. Ingen kommer til topps alene, og den kunnskapen som er skapt av de som gikk foran danner grunnlaget for seieren. Uavhengig av farge. Grunnmuren er lagt for å bære huset.

Trenere, presidenter, direktører, ordførere og ministere. Det ligger i kontrakten at de må vike sin plass når resultatet, budsjettet, tabellplassen og målene ikke ble nådd. En ny leder blir en markør for en ny start, uten den tunge forhistorien. Vi puster lettet ut og ønsker den nye velkommen. Som om det forandrer alt.

Bak enhver leder står et apparat, som tar med seg historien og kunnskapen videre. Det er det konstante og trygge, som en ny leder kan hvile seg i. Samtidig som grep kan tas.

Med respekt for det varige kan nye koster feie fint for gamle dører.

Vi hilser det nye året velkommen med en forventning om at det blir bedre, og med en frykt for at det som er ille blir verre. Kloden kveles av krig og klimakatastrofer, og vi skaper snubletråder for den verden som skal arves.

Det går inflasjon i kortsiktige, velmente besparelser. Som møter seg selv i multiplisert kostnad lenger fremme. Det er det umuliges balansekunst, som krever at både hjerte og hode er med i dansen.

Tenk om gamle, bleknede farger og kunnskap kunne æres som det æres bør. Selv om det gjør vondt. Kunne vi bare tåle bedre å løfte frem, stille oss bak, holde munn og gi plass. Gjøre oss større, heve oss over, se videre. Tenke på de som kommer etter, mer enn egen vinning og posisjon i dag.

Ordskiftet har blitt kvassere og konstant til stede. Kravet til perfeksjon, evig tilstedeværelse og løpende leveranse er for mye, for mange. Det setter sinnet i press, og overdøver den indre stemmen.

Det er vrient å vokse opp med hele verden til stede, som et evig dommerpanel over egen suksess. Det er rått parti.

I forrige generasjon var musklene våre den viktigste kraften, den som sørget for mat på bordet. Deretter kom hjernekraftens tidsalder. Nå er det hjertets tid. Tid for å puste med magen, ta ansvar for mer enn oss selv og være den brysomme nabokjerringa.

Smøre oss med tålmodighetens salve. La natur og kultur ta skjermens plass. Og ikke tåle så inderlig vel å ha rett. Den beste veien er den som gir resultater for flere enn oss selv. Uavhengig av farge, form og fortid.

La oss hilse et nytt år velkommen med fokus, klarsyn og visjon.

La oss sprette en kork for dypere innsikt, mer moro og misjon.

Skål for renere klode, klokere hode, enklere kode, smartere metode, modigere mote og rausere kvote.

Skål for åpent sinn, tur i måneskinn, mer vår og mindre din og min.