Fra anno til kan no´!

Publisert i Fredrikstad Blad august 2016

Reiselivsbransjen i Norge hadde tidenes sesong i fjor, og spådommer tilsa at 2016 skulle bli enda bedre. Bergen jublet forventningsfullt, langt inn i fjordene. Tromsø gnikket litt ekstra på nordlyset og Oslo pyntet kulturscener og restauranter med enda flere hæsjtags. Bransjen krøp sakte ut av verdiskapet, og det knirket i departementsdørene. Det var ikke så mye olje å smøre med lenger. Man så seg om etter nye kilder.

 Foto Thomas Andersen

I Østfold snudde Halden bunken med allsanghefter og gledet seg til nye tonn med rock. Sarpsborg var snart 1000 år og stadig blidere. De ønsket seg hovedstadsstatus til bursdagen, med tilhørende kulturscene og næringsområder. Og et nytt sett med togskinner, litt kortere enn det forrige. Moss hygget seg med kunsten og i Indre rødmet tyttebærene i takt med tyske gjeddefiskere. Alt var som det pleier. I Fredrikstad var byutviklingseuforien stigende, i takt med den synkende fotballfeberen.

Ut på sensommeren flyttet et TV-team nesten ubemerket inn på Isegran, denne lille og ganske så ukjente øya i Glommas munning. Enda en realityserie. Enda godt det var NRK, de skulle i hvert fall ikke ha betalt. Fredriksstad Blad lot kuleramma hvile; ingen vits i å telle når kommunen ikke skulle punge ut med millioner.

På Isegran hadde TV-teamet lurt inn en sekk med dukater. Månefolket beveget seg fra Østsiden og over elven, og det hørtes hamring og saging døgnet rundt. I sentrum fyltes sengene opp. I august flyttet tolv deltagere inn i Fredrikstad ANNO 1721. En engere krets med forkjærlighet for 1700-tallet ante at noe stort var i gjære.

Det ble litt presse, men få stemmer hevet seg. Noen stemmer var til og med negative. Kulturnæring var et begrep som for mange var en ren selvmotsigelse. Film- og TV-produksjoner hadde fått pustehjelp tidligere, uten at det hadde løftet byen over torva.

I kulissene arbeidet noen få hardt og målrettet. Alle involverte, små og store bedrifter, 1700-tallsentusiaster, håndverkere og butikker, museum, kommune og destinasjonsselskap samlet seg for å møte det vi håpet kom.

I januar skiftet Fredrikstad farge. Fra litt betuttet blekrødt og hvitt til stolt og knallrødt. Et tidsskifte feiet over byen. Folk satt klistret til skjermen og opplevde byen på nytt. Noen for første gang. At TV er et kraftfullt medium, visste vi. Men at det kunne endre noe dypt inne i folkesjela var ny visdom.

Til tross for en blek og litt avventende oppkjøring fikk nå alle involverte ny kraft. Det ble rigget til tidenes mottagelse av besøkende på Isegran. Øya ristet av seg vinterdvalen, tente bålene og fikk på seg ullundertøyet. I 20 blå og kalde strømmet publikum til, i tusenvis. Telefonen sto ikke stille. Bestillingene strømmet inn. Nettet slo klikk. Samtidig som Fredrikstad fylte TV-ruta i 10 uker og 30 kvelder i beste sendetid kom borgere og langveisfarende til byen for å oppleve den i levende live, både i 2016 og i 1721.

Etter sesongslutt blir det stille, tenkte vi. TV er ferskvare. Vi tok heldigvis feil. Det ble som spådommen sa; tidenes sesong i bransjen generelt. Og i Fredrikstad ble den toppet med en Anno-effekt av dimensjoner.  Hotellene har fylt opp ti prosent flere senger enn i fjor, og besøkende turgrupper har tidoblet seg. Gamlebyens butikker har hatt tidenes sesong og kultursalene har vært fylt til randen. Den litt underkjente reiselivsbransjen har fått tall å slå i bordet med. En satsing på store produksjoner og arrangementer gir penger i bykassa og stolthet i brystkassa. Det bør ei heller forundre oss at det skaper en arbeidsplass eller tusen. Kanskje det til og med gjør Østfold en smule næringsrikere.