Vi har byen til låns

Publisert i Fredrikstad Blad november 2024

Byen strekker seg. Knirker litt. Skyver grenser, legger seg til rette, skifter ham. Ut av det gamle, inn i det nye. Over elven. Fyller gamle rom med nytt innhold. River ned, og gjenoppstår. År etter år. Nye generasjoner bringer nye idéer. Intet eies lenger enn livet.

Foto: House of Ikigai

Vi har byen kun til låns. Vi forvalter den for kommende slekter.

Byen bryr seg ikke om eierskap, saldo på konto eller posisjon. 

Den lever et liv som er lenger enn vårt. Den erindrer vikingskipene som seilte mot fossen, og seilskutene som bragte nytt fra verden. Den gang elva var den viktigste ferdselsåren. Den gang den lille byen virkelig var verdensvant.

Så kom bilen, og byen vendte seg mot veien. Den snudde ryggen mot elven, og brygga ble byens bakside. Hvem ville trodd at dette igjen skulle bli byens livlige front, og at elveutsikt skulle prises høyere enn tomtene på byens tak?

Promenaden er nå vår stolthet, og er stedet å se og bli sett. Byen er en scene, som endrer funksjon, lys og lyd - i takt med verden og med våre behov. Det er noe vakkert med det.

Vi vender byen med vranga ut og bruker den på nytt. Igjen og igjen.

Endring er byens innerste vesen. La de siste 457 årene spille bak ditt øye, i fort film. Fra byen ble grunnlagt, fra grunnen ble lagt, og frem til i dag.

Underlig nok tror vi alltid at det er her og nå som gjelder. De neste ti årene blir de viktigste, sier vi. Tenk når den gamle bydelen blir ny, når det nye kjøpesenteret og hotellet er bygget, når det nye sporet legges, når kabalen er lagt. Da blir vi best, størst, mest attraktiv - og bedre enn naboen.

Tidens tann tygger år, og gjør oss komfortabelt glemsomme og historieløse.

Det er som om byen sukker litt. Vrir seg beklemt, finner glemte stier, lager nye. Rydder vekk rester av metall, asbest og betong. Verkstedgulv blir til scenegulv. En bygård brenner, og gir plass for noe annet. Enda en bit av historien forsvinner, og nye kapitler skrives. Når støvet har lagt seg så har noe blitt skapt, noe er borte og mye er det samme. Vi blir fler, og vil mer. Vi vil frem og ikke tilbake.

Vi er velsignet med en kompakt by. Elven binder den sammen, og fergene tar oss mellom ny og historisk tid. Den gamle byen trekker besøkende fra fjern og nær, den nye byen gir oss fremtidens steder å bo og bedrive.

Opplevelser inntar nye områder, handel endrer form. Byens sentrum utvider seg. Noe flytter på nett, noe flytter ut og nytt kommer til.

I den gamle byen ble det handlet i sekker og tønner, i alen og unser. Handel var ikke en opplevelse, det var en kamp for føden. Nå kommer butikken hjem til oss. Handel må nå være mer enn en transaksjon for å trekke oss ut av stua, den må bygge relasjon, være opplevelsesrik og ny.

Byen vil mye, og den vokser ikke alltid i takt. Den behøver påfyll utenfra, av nye borgere, gjester og kunder, hele året. Restauranter, hoteller, butikker og aktiviteter behøver et større marked enn oss som bor her.

Det er ikke naboen som er konkurrenten vår, og byen er mindre enn det markedet vi behøver for å fylle stillinger, stoler, senger og boliger. Det befinner seg på andre siden av kommunegrensen, på andre siden av fjorden, rundt om i landet og ute i verden.

For å få den oppmerksomheten som vi fortjener så må vi stå samlet, legge midler og ressurser i den samme kurven og samles om en felles fortelling.

Nå er det vi som bygger byen, utvikler den, gir den innhold og skriver vår del av dens historie. La oss gjøre det med et avtrykk som balanserer, og et håndtrykk som varmer.