Region eller revir

Publisert i Fredrikstad Blad oktober 2013

Foto: Tove Bergseng

Debatten går om identitet og naboskap. Det er mulig at Østfold er en påtvunget nisselue av feil størrelse, som til og med klør litt. Strengt tatt er identitet et forunderlig plagg.

Identitet knyttes først og fremst til stedet vi er oppvokst. Selv er jeg fra Torsnes. Fra Holm i Torsnes. Egentlig fra Holbergbakken i Holm i Torsnes. Om jeg skal stedfeste min identitet så finnes den der, øverst i bakken. Identitet handler om de tidlige minnene, da sanseinntrykkene var så sterke og rene at de fortsatt kan erindres.

Det kan tyde på at jakten på Østfold-identiteten ikke er så viktig. Kanskje er det mot det handler om. Å våge å være en del av noe større, som strekker seg utenfor den trygge bygrensa. Over til naboen, der andre farger råder.

Østfold er et lite fylke i norsk sammenheng hva gjelder areal, på nest nest siste plass. Men vi er Norges sjette største hva gjelder folketall. Det er klart det blir kiving av slikt, når det er så kort vei til naboen. Det er muligens altfor lett å stikke nesa over gjerdet og se hvor store fotballklubber, høyskoler, sykehus, kulturscener, og næringsområder de andre har – som vi ikke fikk. På grunn av at kommunen, politikerne, fylkeskommunen eller regjeringen ikke prioriterte oss. Fordi vi fortjente det.

For reiseliv- og kultunæringene er grensefokuset mer begrensende enn beskyttende. Når prosjekter skal planlegges er det en befrielse å arbeide på et større lerret. Det gir muligheter. Og det gjør det paradoksalt nok enklere å fremelske lokal egenart. Det skjer noe når man våger å se naboens gode sider; da speiles våre egne. Når naboer samles rundt det samme bordet må det arbeides litt hardere for å finne en profil som skiller oss ut. Det er jo ingen som vil ha like gardiner. Men det er viktig for oss å holde hagen like ryddig. Det kan være sunt å bryne seg litt.

Det er risikosport å lage festivaler og jubileer med millionbudsjetter kun for egen by eller kommune. Og vi kan ikke forvente nabobesøk dersom vi aldri er villige til å låne bort en kopp sukker når det spørres pent over gjerdet. Eller når det bes om litt lojalitet når det skal stemmes over den kulturscenen vi var enige om – helt frem til den politiske tonen sprakk. En stor ripe i vår kulturelle lakk. Ikke annet å gjøre enn å rykke tilbake til start, puste dypt og spille hverandre klokere i neste runde.

For noen år siden besøkte Trondheims tidligere ordfører Marvin Wiseth Sarpsborg. Wiseth satt ved roret da Trondheim feiret sine tusen år i 1997, og var invitert til å dele erfaring med den kommende 1000-årsjubilanten. På spørsmål fra salen om hva han angret mest på (!) svarte hr Wiseth; ”Artig at du spør. Det jeg angrer mest på er at vi ikke brukte mer penger. Vi burde brukt det dobbelte”. Det ble stille i salen.

Trondheim var en av Norges fattigste kommuner. Jubileet snudde trenden. Trondheim ble den byen med størst økonomisk verdiskaping, størst vekst i det lokale  kulturlivet - og den eneste byen i Norge som har hatt uavbrutt vekst i hotellbelegg. I følge Wiseth var dog den viktigste effekten av dem alle hvordan innbyggernes tilhørighet og identitet økte. Og hva det gjorde med byens og regionens omdømme. Men det er enklere i Trondheim, som er den ubestridte hovedstaden i Sør-Trøndelag, med 59% av fylkets innbyggere. Da er ikke nabokrangling et tema. ”Vi skapte en vinnerkultur” sa Marvin Wiseth. ”Det er ikke mulig å sløse med penger til kultur”. Sterke ord. Særlig når det kommer fra en mann som skapte resultater.

I 2014 skal Fredrikstad være vertskap for The Tall Ships Races. Grunnlovsjubileet skal markeres i hele fylket. I 2016 skal Sarpsborg feire sitt 1000-års jubileum. Østfold har et overflødighetshorn av musikkfestivaler, matfestivaler og idrettsarrangementer. De korte avstandene burde være en styrke – en snarere vei til et større mangfold av opplevelser enn de fleste andre fylker har. Vel og merke dersom vi våger å være felles vertskap.

En attraktiv og levende region tiltrekker seg studenter, innflyttere, etableringer og besøkende. Noe som gir omsetning og bidrar til et anstrengte kommuneregnskaper. Det er ikke enten kultur og opplevelser eller asfalt og sykehjemsplasser. Det ene bygger det andre. Så enkelt. Og så vanskelig.

Kunsten er å se regionen som et marked og en felles plattform for utvikling- og ikke hver by, bydel og bygd av den som et revir.