Salve ved årets slutt

Et sukk midt i koronaens tid

Publisert i Fredrikstad Blad desember 2021

Bastion5, Gamlebyen

Foto: Thomas Andersen

Så var vi der igjen. Fremtiden blir ikke som før. Verden er på vranga, og intet er rett og slett som det var.

For to år siden gikk livet sin vante gang. Vi bekymret oss for så mangt, om klima, økonomien, helsa og neste frist for innlevering av dette eller hint. Hvordan kunne vi ane at verden skulle snuble i noe helt annet enn det vi bekymret oss for?

Reiseliv og kultur lever for og av å samle folk. Over natten ble det det verste vi kunne gjøre. Omsorg fikk en ny form og et nytt mål. Omsorg ble målt til en meter. Samtidig snevret verden seg inn til fire vegger og en skjerm. Alle vi traff var flate og benløse. De som fikk få klemmer fra før fikk nå ingen. De som sto i førstelinjen ble stående igjen alene, og resten flyttet kontoret hjem. På ubestemt tid. Stor var gleden da Norge åpnet igjen. Det var som å slippe kalver på beite. Alt skulle gjøres, og det var så mye å ta igjen.

Det verste er å miste noe som du akkurat har fått tilbake, og som du har jobbet så hardt for. Motløsheten traff oss i forrige uke, og i dag traff den bunnen. Vi er så inderlig lei.

Det ligger lærdom i en krise, så også denne. Kompensasjoner revideres, tiltak finpusses og alle stemmer skal høres. Denne gangen må vi også lytte til de vi ikke kan høre. De som ikke orker mer ensomhet, de som får utslett av enda en runde med hjemmekontor, de som er usikre på apper og alt som det skal logges inn og ut av, de som ikke aner hvor de skal begynne for å skrive en søknad, de som allerede fryktet strømregningen og som nå frykter for jobben, de som står i front når vi blir syke. Det må være mulig å finstille høreapparat og virkemiddelapparat slik at både helse, liv, næring og hele mennesket blir tatt vare på.

Og ikke minst, personlig frihet til å bestemme over egen kropp kan da virkelig ikke trumfe ansvaret for andres frihet, liv, helse og jobb. Omsorg måles også i et stikk. Ta vaksinen og ta vare på hverandre!