Var det byen eller borgeren som kom først til Månen?

Foto: Walther Schøffthaler

Vi låner byen for en stakket stund. Om vi eier eller leier så har generasjoner bodd der før oss, og nye vil komme til. I den tiden vi har byen til låns kan vi gjøre byens liv litt bedre eller verre for de som kommer etter. Og for de som er her nå.

Alt starter med en tanke. Et ønske eller en visjon. En ildsjel som vil bygge bro, hoppe høyt, starte festival eller male byen rød. Store tanker omgjort til handling bygger byer, og gjør dem kjent. Setter dem på bøttelista for ting å gjøre før vi dør.

En festival gir byen særpreg. Legger sten på sten av stemning og farge i gatene. Lar oss oppleve byen på nytt, med nye farger og låter hvert eneste år. Vi blir eldre, men noen ganger om året er vi like gamle. Som den gang vi stjal den første klemmen i et portrom. Eller da Skrangle ga oss strofen vi alltid siterer på fest.

Det var her Månen landet, takket være ildsjeler som ville noe mer enn å bo her. Som ønsket å gjøre byen til noe som var litt mer verdt å låne. Selv kong Fredrik er blidere og litt rettere i ryggen i slutten av juli. I månemundur er han torgets insta-objekt.

En ildsjel er selvantennelig. Den slås på innenfra. Men den slukkes utenfra. Den kveles av misunnelse, mistillit og overdose jante. Og gevinsten er stusselig. Noen fikk rett fordi noen var vrang.

Månefestivalen gjør Gamlebyen til en veldig hyggelig utgave av seg selv, og gir oss bilder som forteller en annen historie om den gamle byen. En historie som er her og nå. Og ikke før. En historie som treffer unge, og de som husker hvordan det var å være det. Ja vel, så bråker det. Og musikken er ikke som Django spilte den. Men er det ikke viktigere å se ungdommen i gatene enn å få så inderlig rett? Har du lånt byen og glemt at den skal leveres?